Har hørt denne som lydbok i bilen, og den fenget. Allikevel får den bare terningkast fire av meg.
Jenta på klippen.
Grania Ryan forlater samboeren i New York etter at hun har mistet sitt ufødte barn, og søker trøst hos familien i Irland. En dag får hun øye på en liten jente ytterst på en klippe. Jenta, Aurora Lisle, skal komme til å forandre livet hennes. Det viser seg at det er ondt blod mellom familien Ryan og Lisle, etter dramatiske hendelser i fortiden. Og det er Aurora som sørger for å forene de to familiene.(Den norske bokdatabase)
Romanen er på en måte både «søt» og litt trist, men jeg synes at «Orkideens hemmelighet» var mye bedre. Jeg skal gi Lucinda Riley en sjanse til med «Lavendelhagen», men den kan vente litt.
Advertisements
Vokt Dem vel for Riley-overdose…! 🙂
Selv leste jeg Lavendelhagen skammelig kort tid etter Jenta på klippen. Innrømmer glatt at jeg syns sistnevnte var søt og skjønn, selv om klisjeene _nesten_ tok knekken på meg. Klisjeene i Lavendelhagen, derimot, tok virkelig knekken på meg. Jeg akket og oiet og klasket meg i panna og gneldret for meg selv.
Ikke fordi den er noe dårligere enn Jenta på klippen, sikkert kanskje muligens også bedre, men jeg nådde så inderlig mitt metningspunkt. Midnattsrosen har jeg ikke en gang vurdert å tenke på å lese.
Verden er full av bøker som er langt bedre enn dette. En gang i blant er det fint, men for mye av det gode er av og til faktisk det.
Takk for tips, jeg tror hun må vente en stund.
Enig, det er så mye bra bøker der ute 🙂