Pianisten

Jeg har en venninne ute på Hurum-landet som er en meget dyktig pedagog.

Her er hennes historie om hvordan hun opplevde hverdagen sin i en kommunal barnehage. Jeg har puttet denne historien under kategorien kunst og kultur, fordi historien er kunst og foregår i en kulturell arena.

Hun har kalt historien for «Pianisten». Her kommer den:

Pianisten – om å ta signalene på alvor

En pianist sitter og spiller på kommunens nyervervede klaver og komponerer den vakreste musikk. Klaveret er nystemt og akustikken i rommet er perfekt. Pianisten er lykkelig, inspirert og kreativ. Alle i rommet nyter musikken hennes. En dag får pianisten beskjed om at kommunen må spare på klaveret og fjerner først de lyseste og mørkeste tonene lengst fra hendenes sentrum. Først fjernes de svarte tangentene og siden de hvite.

Hun kan jo fortsatt bruke midten av klaveret, tenker kommunen og er særdeles fornøyd med innsparingen.

Pianisten er en kreativ sjel og legger opp til å komponere nye, men enklere melodier. Innerst inne føler hun på en gryende spire av ufrihet og undring over den manglende innsikt kommunen har over konsekvensene dette vil kunne gi på sikt.

Ett år er gått, og kommunen ser med positive øyne på årets komposisjoner. En regnfull dag kommer de og fjerner de resterende svarte tangenter og forventer at pianistens kreativitet også løser denne utfordringen. Tenk positivt, er svaret hun får når hun opponerer mot denne form for holdning og handling.

Hodet bøyes over de gjenværende tangenter. Så monotont og kjedelig, tenker hun og føler på en misstemning og desperasjon.

Hun anstrenger seg til det ytterste for ikke å spille falskt og for å komponere enkle melodier. Herregud, tenker hun. Ser ikke kommunen hvor lite spillerom jeg har å spille på? Publikum fortsetter å applaudere etter endt konsert. Pianisten er på randen av sammenbrudd. Hun har gitt alt.

Fem nye år er gått og kommunen er på vei til pianisten. Du er så flink og kreativ, sier de, og du er alltid så positiv. Vi fjerner bare litt her og litt der og se: du har jo fortsatt 26 tangenter igjen, sier de og smiler. De er svært fornøyd over besparelsen.

Pianisten elsker yrket sitt. Hun gjør så godt hun kan. Hun gir fortsatt alt hun har, men det begynner å låte falskt. Publikum begynner å bue og lager pipekonsert. Tomater og egg blir kastet mot henne: Tenk å spille så jævlig falskt, og vi som har betalt så mye for konserten!

Nok er nok, tenker hun, reiser seg opp og går ut med hevet hode mens hjertet blør.

Jeanette Heidi Leine

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Kunst og kultur. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Pianisten

  1. fhjpeder43 sier:

    Kjempefin story. Den er ikke veldig langt unna sannheten

    Finn Hjalmar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s