Jeg traff en artig liten kar på Nord-Koster sist helg. Han kom svømmende, og forsvant mellom steinene på stranden. I starten var han litt skvetten, men etter hvert ble han veldig trygg, dro på jakt og koste seg med maten.
Jeg tror det var en mink.
Mink (Mustela vison) er et mårdyr som har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika, men som har blitt introdusert i Europa for pelsdyroppdrett. Mange mink har imidlertid rømt til et liv i frihet og klart å tilpasse seg nye habitater, der de så har formert seg uten kontroll og spredd seg. Hele 15 underarter er beskrevet, 16 om man regner med sjømink som døde ut omkring 1860. (Wikipedia)
Minken er idag etablert over store deler av Europa. I de siste årene har også dyrevernaktivister sluppet ut mink fra såkalte minkfarmer. Alle disse minkene har gjort stor skade på den europeiske faunaen.
En nysgjerrig liten fyr med stort jaktinstinkt.
Han fanget en fisk selv om jeg knipset bilder av han.
Min mormor skrev en gang et dikt om en røyskatt:
Hermelin Det var en gang 7 røyskatter. Det var Herr Melin Fru Melin Ann Melin Gro Melin Per Melin Hans Melin Og Lille Petter Lin Om sommeren er pelsen brun og litt grå. De er vankelig å få øye på. Især når de står på tå for å klatre opp i treets høye topp. Og var de riktig opplagt, Så bet de seg i halen og trillet som et hjul for å søke skjul. For det hendte de ble forfulgt av større dyr som følte sult. Men nu var sommeren forbi og det ble surt og kalt, og ned fra himmelen dalte snøen og det ble hvitt overalt. Og så en morgen våknet de og måtte på hverandre se, For tenk de var kledd i hver sin kjeledress, Og den var hvit som sne. Men den lille sorte halespiss Den var årevis. Nå kunne mor Melin fra sitt rede Følge 5 sorte prikker som danset på isen der nede . Og dette var historien om Herr Melin Fru Melin Ann Melin Gro Melin Per Melin Hans Melin og Lille Petter Lin. Og Herr Melin er alle prinser og prinsessers skinn.
(Wikipedia)
Det var litt om mårfamilien.
Å …..det er barndomsminne det Anniken:-)
Tilbaketråkk: Mink på flyttefot | Anniken Røils blogg